lørdag 9. juli 2011

I det poetiske hjørnet

Jeg sitter på balkongen. Feriemodus er inntatt, strikketøyet er i hendene  (har jeg nevnt at jeg skal bli tante i oktober?) og Nora leker i bakgården. Tankene flyr fritt, og jeg kjenner plutselig lengselen etter å skrive. Skrive historier, gode historier med en vond bakgrunn. Det er stort sett sånt jeg skriver. Jeg skal ta med meg en skrivebok på ferie, kanskje blir det noe fint. 
Enn så lenge vil jeg dele denne med dere. Skrevet for mange år siden. 

Hører du?

Kvadratmeteren som lever.
Det regner mer enn det pleier. Flaks at hun tok på den røde allværsjakken. Klokken er ikke mer enn 12 på formiddagen. Det er snart middagstid.
Hun passerer hjørnet på huset, forbi den gamle damen på hjørnet. Hun ser skiltet allerede. Tilbords. Julegaver, hun gjør det samme hvert år. Begynner i midten av oktober, sånn kan hun bruke lang tid, alltid ha noe å gjøre.
Kanskje kommer hun over et kjempetilbud.
Hun har bilde av alle barnebarna på veggen i stuen hjemme, på samme vegg. Alle henger de der pent og smiler etter alder. Tolv stykker. Hver kveld før hun legger seg ser hun på en og en av dem etter tur, tenker på hvordan de har det nå. 
I det fjerne hører hun en sirene, regnet strier ned. Flaks at hun tok med seg paraplyen. 
Her er ingenting nytt i dag, bortsett fra noen røde lysmansjetter.
Hun tar samme runden i morgen, og dagen etter...
Pokkers t-bane , han er alltid noen sekunder forsinket uansett hvor fort han løper. Klokken er to minutt over tre. Dressen er sølete av regnet. Han grynter irritert for seg selv. Tar telefonen opp av lommen. Må ringe når han kan, vil ikke sløse med tiden.
Sekretæren hans svarer høflig når han ringer. Hun pleier det, han hører det når han sitter på kontoret.
Hun er velkledd, har en sort drakt og håret oppsatt i en enkel knute. Marthe Syversen, 29 år.
Ingen nye beskjeder, han slapper av etter å ha snakket med henne. T-banen ankommer og han stiger på. Han hører en sirene idet han lukker øynene og sovner. Bråvåkner igjen av at telefonen ringer, det er kona.
I dag er Lise ute på tur, hun har blitt stor nå. Gått hele veien selv. Tantene er stolte av henne, de er på tur med barnehagen. Hun har fått ny jakke av mamma, rosa med bamser på. Fordi hun er så flink å gå. 
Hun har vært i Frognerparken. Hun har søle langt oppover buksen, men det gjør ingenting.
Hun hadde det så gøy når de lekte i sølepytten. 
Hjemme venter mor med middag. Kanskje pølse med ketchup, det er det beste hun vet. 
”Tante, Elias sniker i køen.” ”Jada, ikke mas. Vi har dårlig tid, klokken er snart tre.” 
Der kommer t-banen trillende inn på stasjonen. Fin og rød, hun liker å kjøre med den. Bak seg hører hun en sirene. ”Hør tante, hør bæbu!” Lise snur seg tilbake. Tante hører ikke, hun er på vei videre med banen sammen med de andre.m
Hun lusker nedover mot banen, tenker. Det yrer svakt.
Det er ikke gøy å komme hjem nå. Hun har vært borte i en uke, politiet har visst lett etter henne. Nå vil hun hjem. 
Hun tok bare med seg to miss sixty bukser, vil hjem å vaske klær. 
Per ble tatt i dag, 20 gram hasj. Var ikke så jævlig kult akkurat. Bare han ikke tyster, tystere er verste sort.
Hun stikker igjen med en gang han kommer ut. 
Akkurat nå er alt bare kjipt. Det står en mann på stasjonen, han smiler mot henne , det gjør godt. Viseren på klokken viser at den er fem over tolv på natten. 
Hun skvetter idet hun hører en sirene men glemmer den like fort. Hun er jo uansett på vei hjem, for denne gangen.
Bare en av dem hører, gjør du?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar