tirsdag 27. april 2010

Nøkkelen til mitt hjerte...

... ligger i ting eller møbler som har personlighet.

Jeg har lenge lett etter et skap som kunne passe til å stå mellom stue/kjøkken, jeg har tittet og tittet, men liksom aldri følt at jeg fant det riktige. Enten var skjenken/skapet for lavt, for høyt, for massivt, for dekorert, med glassdører, i feil farge eller kanskje for dyrt. For morro skyld gikk jeg inn på "gies bort" på www.finn.no og der var det, skapet mitt. Jeg sendte avgårde en mail til han som ville gi det bort, og fikk svar like etter om at skapet var mitt om jeg ville ha det. Jeg fikk målene på skapet og kunne fornøyd konstantere at det passet perfekt der jeg planla å sette det. 

Jeg måtte bare få en godkjennelse fra Magnus før jeg kunne takke ja. Det var lettere sagt enn gjort. I første omgang ville han ikke engang se på skapet, "alt som er gratis er søppel". Jeg ble skikkelig sur og marsjerte demonstrativt herifra. Når jeg kom hjem hadde han hvertfall sett på skapet, men likte det dessverre ikke. Samtidig måtte jeg svare annonsøren på om jeg skulle ha skapet. Jeg takket pent ja og sa at jeg skulle få hentet det på mandagen. Satset alt på Magnus sin velvilje. Vel, på søndags kveld så det særdeles mørkt ut for at jeg noen gang skulle få noe skap i hus. Jeg planla samtalen hvor jeg måtte ringe, beklage og fortelle at vi ikke skulle ha skapet likevel. Men på mandagen kom han endelig til sans og samling, og etter litt diskusjon på morrakvisten fikk jeg en sms hvor det stod: "Si dere kan hente det da, men vi får se om noen mnd :-S
Som sagt så gjort, og få timer senere var jeg og svigermor på vei for å hente skapet. Vi måtte vise krefter når vi bar det ned trappen fra der hvor det stod, heldigvis fikk vi hjelp av sterke menn både her og der, og enden på visa var at Magnus hjalp meg å bære det inn siste stykket. Trenger vel ikke å fortelle at jeg er glad og takknemmelig i dag?

Her er min nye stolthet, jeg er lykkelig og forelsket
I all sin  enkelhet

Skapet er fra 1955 og har tidligere tilhørt foreldrene til den tidligere eieren. Da han var liten gutt gjemte foreldrene lakris i akkurat denne hyllen. 

Så måtte jeg visst pynte litt. Noe har åpenbart skjedd med meg, uten at jeg helt kan påvise hva.

Prøvde å få med litt mer av stuen på samme bildet, men enten kom dataskjermen eller kjøkkenbenken i veien. Nytt og gammelt i skjønn forening.

7 kommentarer:

  1. Tenk at det ble skap på deg!! :D :D
    HURRA!

    Da vet jeg hvor jeg finner lakrisen den dagen jeg kommer på besøk ;)

    Gratulerer med det flotte møblet ditt!!

    SvarSlett
  2. Hihi, akkurat det jeg siklet på også. Hadde jeg hatt plass så hadde jeg hentet det :) Veldig fint!! Grattis

    SvarSlett
  3. Jamen ser det flott ut :). Trodde kanskje ikke det da vi hentet det !!. Jeg kjenner det i armene i dag - gjør du ?
    Det var jo snilt av Magnus da, og håper han vil like det etterhvert.

    SvarSlett
  4. Nei det ble ikke riktig - det er ikke Raymond som skrev, men jeg :) Vet ikke hvordan jeg får rettet opp navnet !!
    Hilsen og klem fra Wenche ( Bestemor )

    SvarSlett
  5. Hei.
    Det er nå heil utruleg da Siv Iren. Huskar du skapet til oldemora di? Same sort skjenk som ingen ville ha. Måtte berre ha det ut av huset så til slutt ga eg det vekk til naboen. (Torva)

    SvarSlett
  6. Im loving it!! :D

    Utrolig fint!

    SvarSlett
  7. Skapet passet kjempefint inn ja Wenche, hvertfall syns jeg det:) Kanskje litt stort, men jeg syns på en måte ikke at det gjør noe. Jeg kjente vel forsåvidt ikke så mye i armene, men jeg er jo full av blåmerker! Må ha vært fordi skapet trykket på armene mine.

    Nei jeg husker ikke det skapet mormor, men det hadde jo vært enda kulere om det var fra mine oldeforeldre. Synd jeg ikke hadde like god smak da dere ga det bort...

    SvarSlett